young_girl_and_ocean_sunset-other

”Hold kjeft, jeg er faktisk ikke interessert”

I den siste tiden har det vært mange debatter fra muslimer hvor det har kommet tydelig fram at det er store forskjeller blant oss. Vi er enten liberale, konservative, niqabvennlige, eller ikke niqabvennlig, islamist eller noe midt i mellom alt dette.

Vi er en gruppe ikke bestående av en etnisitet, men vi representerer mange etnisiteter og vi kommer i forskjellige farger, det samme gjelder vårt religiøse ståsted.

Etter mange år som ”skapmuslim” gjør jeg ett personlig valg som mange vil påstå er ett valg om å bli synlig muslim for hele verden, den skremmende hijaben kom på. Plutselig var det å være synlig muslim en tillatelse for andre til å diskutere mitt valg av religion, det å vise meg fram som en hijabi fratok meg retten til å være anonym. Ting skal nå diskuteres og jeg skal svare politisk korrekt i begge leirer for å bli akseptert.

Det å foreta en religiøs reise inn i seg selv, for så å ende med å velge å bruke hijab er i prinsippet veldig personlig, synlig eller ei! Det innebærer ikke at man gjør ett valg om å leve på sidelinjen av samfunnet. Det innebærer heller ikke at jeg som synlig muslim har rett til å kritisere de som velger og ikke være synlig muslim.  Men det innebærer at man har satt sin religion i fokus og har gjort et valg om å følge de påbudene som man mener koranen og hadith forfekter, og det innebærer at jeg gjør ett personlig valg med å følge min indre reise, og at jeg har kommet til en konklusjon om at å bruke hijab er valget jeg ønsker å ta.

Den daglige utfordringen foregår ikke på et nettforum eller i at profilerte muslimer, i sine utallige debattinnlegg forsvarer valgene de gjør. Det foregår i butikken når fremmede kommer opp til deg og hvisker «pakkishore» inn i øret på deg for at ingen andre enn du skal høre det, og det foregår når du er på vei for å hente barna, og du skjønner at bilen som setter opp farten og nesten kjører deg ned i det du krysser veien, faktisk gjør det med vilje, og hvordan skjønner du det? Jo sjåføren viser fingeren til deg i det han suser forbi!

Det at hijaben er så synlig gjør at en dag kan bringe mange utfordringer som man ikke hadde regnet med. I begynnelsen legger man merke til at blikk ikke alltid er nysgjerrig, men at blikk kan gi tydelig signaler på at man er annerledes og ikke akseptert. Etter en stund har man sett seg blind og velger å ignorere. Man glemmer at man har noe på hodet og ikke alltid kobler hvorfor noen ser stygt på deg.

Man opplever mange merkelige situasjon som man gjerne skulle vært foruten. Som for eksempel at det kommer personer bort til deg og sier æsj til barna dine, og man ender opp med å måtte forklare barna hvorfor! Hvordan skal man egentlig klare å forklare de søte små at der finnes mennesker som ikke liker deg fordi du er den du er? Du får ropt etter deg «barnemishandler» fordi jenta di akkurat denne dagen har tatt på seg hijaben for å herme etter mamma. At det er barn tilstede, og som opplever frykt for den brølende sinte mannen tas ikke hensyn til. Videre fratar det deg retten til å få gå, og å få være i fred. Mange føler seg forpliktet til å fortelle deg at du ikke er bra nok, at du er hjernevasket, og du må forsvare valget ditt til fremmede personer som faktisk forventer et svar.

Man kan sitte på trikken og observere at barn av utenlandsk opprinnelse får kjeft av etniske nordmenn for hærverk, mens det var det etniske norske barnet som ødela. Hvis man påpeker at det kjeften ikke er berettiget, får man gjerne beskjed om at man er en overløper. Hijaben kan bli dratt av deg i ett forsøk på ydmyke deg totalt.
Man blir spyttet etter, noen ganger diskre og noen ganger synlig, slik viser de at man absolutt ikke er akseptert fordi vi er annerledes.

Personlig blir jeg ganske fasinert av at et fremmed menneske kan komme og fortelle meg hva jeg gjør galt i forhold til deres definisjon på rett og galt.

Min oppdragelse tilsier at jeg aldri kunne ha gått bort til en fremmed person og rakket ned på hans eller hennes synlige valg enten det gjelder øllet i kiwiposen, eller det minimale miniskjørtet. Jeg kunne aldri gått bort til en mamma eller en pappa og påpekt at jeg synes at datteren har en litt for voksen Hanna Montana stil. Jeg derimot har bare å tie og akseptere at alt det jeg gjør er «galt»( pr deres definisjon), med barna mine.

Når jeg nevner til helsesøster at mine barn lærer at man skal vente med sex til man er gift, får jeg beskjed om at mitt valg er galt, man skal ikke hemme en seksualitet, og når mine barn kommer hjem og sier at helsesøster sier at har man lyst så er det lov. Lurer jeg på hvor respekten for at man ikke har samme mening om hva som er rett eller galt har blitt av. Og når barn opplever at når de forteller om sin religion på skolen, gjør lærerne narr av det de har sagt og kaller det eventyr, ja da blir respekten for skolesystemet sakte men sikkert mindre.

Det verste er ikke den åpenlyse harseleringen av valget mitt, men det er  når du treffer personer som velger å vise sin misnøye bare for deg. De tar deg når du er alene. Den diskre fingeren som kommer opp, når man tilfeldigvis klør seg på kinnet, hviskingen i øret med ord som sig heil, landsforræder, hore ol. Utestengingen i samtaler, samtidig som det snakkes om deg til andre som om du ikke forstår eller som om du ikke er tilstede. Man blir også stadig påminnet om at man ikke har lov til å føle det en føler for da påtar man seg offerrollen, som om at det man opplever ikke eksiterer! Vi er fratatt retten til å reagere, det respekteres ikke at små barn er tilhørere, for retten til å oppdra meg og for å påpeke alle mine feil og mangler, og min annerledeshet er mye viktigere enn god gammeldags oppdragelse.

Ett ønske fra min side er at min «synlighet» kan få være min. Har du ett spørsmål av ren nysgjerrighet så kom med det, jeg er alltid åpen for en dialog. Åpner du munnen for å spre edder og galle, ja så hold kjeft, jeg er faktisk ikke interessert!

Kristin Jensen