Å tilhøre majoritetssamfunnet, er en del av ens oppvekst. Man er norsk,
man bor her, har bodd her hele livet, har norske besteforeldre,
oldeforeldre og tipp-oldeforeldre og videre bakover, i alle fall på den
ene siden, den andre siden er noe ymse men i alle fall skandinavisk. Jeg
har mitt heftige temperament og mine høye kinnbein fra Finland og mine
”blonde øyeblikk” fra Sverige.

Man vokste opp i en liten by i Nord-Norge, og bodde der i nesten 20 år,
før man vendte nesen til litt mer urbane områder i dette langstrakte
landet. Da tilhørte man majoritetssamfunnet, man var norsk slik som alle
andre, jobbet i malmdungene om sommeren og stolte på at ”Farsjan” ordnet
opp i brasene. Oppveksten min var dog litt annerledes enn Hvermannsens,
fordi mine foreldre var veldig engasjert i flyktninger og asylsøkere på
fritiden, og jeg kunne ofte komme hjem fra skolen for å finne halve
asylmottaket i stua. Men det tok man da med ett hælspark. Fullt så gøy
var vel ikke pappas engasjement alltid, for det innebar en viss sosial
utfrysning fra mine medelever på skolen, men jeg hadde jo venner som
godtok det også, heldigvis.

Men en dag innså man at dette livet her på jorden, ikke var nok. Det
måtte ligge noe mer bak. Jeg begynte å lese. Jeg leste Bhadvadgita,
Bibelen, bøker om religioner, tro og livssyn, jeg leste Koranen som mine
foreldre hadde i bokhyllen, og jeg lekte med håndduker som hijaber på
badet etter å ha sett Lena Larsen på TV på tidlig nitti-tall. Tenk at
det fantes noen. Noen som faktisk var norske, og muslimer. Noen muslimer
som var like norsk som meg. Det gikk faktisk ann. Islam var ikke bare
for somaliere med batman-hijaber, libanesere med talismaner rundt halsen
og albanere med ”hijab i hjertet”. Islam var faktisk for alle. Da forsto
en ung jente, at det ikke var noen vei tilbake, og i 1994, midt i
russetiden, tok jeg valget om å bli muslim, en gang for alle.

Den dagen skulle jeg bli en del av det stadig voksende
minoritetssamfunnet. For selv om jeg ikke var innvandrer, var jeg nå
uansett annerledes. Hensyn måtte tas når jeg kulle komme på besøk. Jeg
spiste ikke svin mer og hadde lagt alkoholen på hylla. Alle rundt meg
visste det, men ingen snakket om det. Jeg var bare sær. Og jeg var jo
”egentlig ikke muslim, fordi ingen kom til å se på meg som muslim sånn
når alt kom til alt, jeg var jo ikke utlending”.

Så måtte man balansere minoritet versus majoritet. Måtte huske og ikke
si Salaam Aleikum, InshaAllah og Alhamdulillah til mine norske venner
som ikke skjønte ett plukk, og måtte huske på å ikke banne med mine
muslimske venner. Egentlig med alle, men ett sted måtte jo en stakkars
nordlending begynne, sant? Jeg sa ifra høylydt nok om at jeg ikke spiste
svin da, så det gikk jo fint, de fleste husket jo det. Hvorvidt de orket
bry seg, vet jeg ikke, men mine foreldre tok det greit i alle fall. Min
bror er jo vegetarianer, og det er mye vanskeligere, i følge min far,
som er husets kokk.

Etter hvert ble jeg gift med en muslim, vi flyttet som nevnt tidligere
til litt mer urbane strøk av Norge, og bosatte oss i Bergen. Da fikk jeg
endelig kontakt med flere muslimer. Jeg fikk stabile vennskapsforhold,
med mennesker jeg visste kom til å være der dagen etterpå, og ikke satt
på første fly hjem til Djibouti, Somalia eller Kosovo. De vennene jeg
hadde hjemme, var stort sett asylsøkere, og levde utrygt i Norge på
mange måter.

Etter kort tid i Vestlandets hovedstad, kom vendepunktet, den dagen alle
forsto at jeg faktisk var muslim, jeg begynte med hijab. Dette lille
plagget som i det siste har fått så mye oppmerksomhet. Jeg anså det som
min plikt, som muslimsk kvinne, å starte med hijab, siden jeg mente det
var obligatorisk. Jeg kjøpte min første hijab. Eller “hijab” da. Det var
ett skikkelig kjerring-tørkle, med paisley-mønster i rødt, og røde
kanter. Jeg kjøpte også en rar, litt stor gullnål, alt kjøpt på Fretex
for anledningen. Min første dag ute med hijab, var i Stavanger. Min
daværende “bedre halvdel” syntes ikke det var noe særlig. Han mente folk
kikket enda mer enn tidligere, om mulig, og syntes alt ble bare rart, og
likte det ikke, og mente det var best om jeg bare kuttet det ut.

Jeg kom i kontakt med enda flere muslimer i byen, deriblant en herlig
dame som har sin egen frisørsalong. Hun solgte hijaber. Oh lykke, jeg
fikk endelig tak i hijaber som faktisk var HIJABER, i ordentlig stoff, i
ulike farger. Senere ble det en Oslotur på meg. Oh glede OG lykke! Tenk,
det fantes butikker dedikert til hijab. Det fantes butikker med alle
mulige modeller, som fikk det spinkle utvalget på Islamske
kultursenteret hjemme i Bergen til å blekne. Og de hadde jilbab også.
Denne lange, litt lett uformelige kåpen med knapper hele veien ned, og
skulderputer som ga deg skuldre som en bulgarsk diskos-kaster ville
missunne deg. Det er fint man ikke hadde digitalkamera den gangen, der
vi kom i våre lange jilbaber, med hvite firkanta hijaber som var
formsydde i trekant og hadde en stor påsydd blondekant langs to av tre
sider. Fantastisk!

Plutselig en dag begynte ting å forandre seg. Folk ble mer og mer imot
innvandring, muslimer, og man følte seg mer og mer fremmedgjort. Det
hele startet med dokumentarene til Hege Storhaug, Om ”Nadia-saken” og
”Khadra-saken”, tvangsgifte og omskjæring av jenter, og litt etter kom
11. September 2001, som ett enormt vendepunkt i hvordan man blir bemøtt
som muslim i storsamfunnet. Man ble fritt vilt. Media begynte å finne på
noe hvert år om oss, skulle avsløre ”muslimers mørke hemmeligheter” og
det har jo fortsatt fra den gang og fram til i dag. Fokuset vendte seg
bort fra ”innvandring som ett problem” og ”Folkeaksjonen mot
innvandring” til ”muslimer som ett problem” og ”Stopp Islamiseringen av
Norge” i stedet.

Dette gjorde, og gjør, balansegangen mellom å tilhøre majoriteten og
minoriteten vanskeligere. Majoriteten, som skal være like alle sammen
helst, sårer minoriteten. Jeg er majoritet og jeg er minoritet. Jeg er
norsk, jeg er ”den som sårer” og jeg er muslim, ”den som blir såret”,
eller jaktet på, om du vil. Det er helt okay å slenge utav seg ukvemsord
om meg, min tro og min Profet, på åpen gate, jeg kan ikke bli sint
engang, fordi alle andre har ytringsfrihet. Hva med min frihet til å
kunne fortelle at HEI DETTE ER GALT? Det har jeg faktisk ikke. Dvs, jo
da jeg kan si det alt jeg makter, men får ikke noe gehør for det da, det
er jo nesten det verste. Det er ingen som sier at ”dette skal du ikke
behøve tåle”, slik de gjør med andre minoriteter, man får bare beskjed
om å ”slutte å sutre, liker man det ikke, kan man dra herifra”.

Dra herfra, ja. Det er jo ett kapittel for seg. Hvor skal vi dra da? Det
høres kanskje ut som en klisjé, og i og med at vi ikke er så mange, men
samtidig er det faktisk noe vi tenker på, siden vi får høre det så ofte
at vi må ”dra hjem dit man kommer fra”. Vell, jeg kommer fra Norge, jeg,
selv om du oppfatter meg som innvandrer. Jeg ER faktisk ikke det. Jeg er
like mye ”en av dere” som jeg er ”en av dem”. Selv om jeg kanskje ikke
passer inn noen steder, er jeg like fult ett menneske med følelser, håp,
tanker og ønsker.

Nordmenn tar meg som en innvandrer. Det er en ting. Men hva med muslimer
da? Hvordan blir man bemøtt blant muslimer? Det er ulike reaksjoner og
ulike måter å bli møtt på. Jeg vil nødig generalisere, men noen
tendenser ser man kanskje. Men jeg har også opplevd ting ulikt fra by
til by til og med. I Oslo er det få som hilser, mens her, hvor det ikke
er så veldig mange muslimer, er det kanskje litt annerledes, og folk
blir veldig glade når de ser en muslim, uansett opphav liksom. Men det
er ikke få ganger man sier ”Salaam Aleikum” til noen, og de svarer med
ett enkelt ”hei”, eller at de først bare sier ”hei” og blir overrasket
når de får ett ”Salaam Aleikum” tilbake.

Jeg merker litt forskjeller fra de ulike nasjonalitetene også, eller
ulike geografiske områder hvordan de bemøter oss konvertitter. Jeg
husker enda så overrasket jeg ble i Oslo for ett par-tre år siden da en
pakistansk gutt viste interesse i det at jeg var konvertitt, og snakket
med meg om det da jeg handlet hos ham på Narvesen. Jeg var ikke vant til
at pakistanere engasjerte seg i konvertitter i det hele tatt, nesten
ingen hilste på meg engang tidligere, i Oslo, selv om de aller fleste
gjorde det her i byen. På samme måte blir jeg nesten litt overrasket når
en somalier spør meg om hvordan jeg ble muslim, fordi det er jeg heller
ikke vant til, de bruker ikke å spørre om det så ofte.

Nå er jo jeg gift med en nordmann da, og det er jo alltid like morsomt å
svare på det sedvanlige spørsmålet i moskeen, ”Hvor kommer mannen din
fra”… Joeh, han er norsk, han er fra Telemark. Jammen… sier de da, det
er jo haram å være gift med en nordmann. Neida, sier jeg, min mann er
halal… Åh, han ble muslim da dere giftet dere? Neida, han var muslim i
ett par år før det, vel.

Og så kommer det. Spørsmålet alle lurer på. De samler litt mot, fniser
litt, og så spør de det uunngåelige spørsmålet… Er han omskåret? Jeg
svarer nå mer bare elegant at ”Det er en del av hans awrah (område som
skal dekkes) så det er vel ikke noe du trenger tenke på” og bare snakker
om noe annet.

Så uansett hvor man er, blir man sett på som ”annerledes”. Man passer
ikke inn. Selv i minoriteten er jeg en minoritet. Og i majoriteten en
minoritet. Det er ikke så lett å finne seg selv midt i alt dette, og man
blir kanskje litt schizofren innimellom, men det går veldig greit, når
man slipper komme i sammenhenger hvor man virkelig kjenner at man er
annerledes, at man ikke passer inn, og ikke hører hjemme noe sted. Som
når man åpner en avis for eksempel.
Sølva Nabila