As salam aleykum.

Gikk et distansekurs en gang som het “Du’a – den troendes våpen”. På kurset lærte vi blant annet om hvor bra det er å begynne hver du’a med å tilkalle Gud med Hans vakre navn, alt etter hva man ber om. F. eks Al Ghaffur (Den som Tilgir), eller Ar Rahman (Den Nåderike) når man skal be om tilgivelse. Man kan gjerne gjøre det på eget språk. Følte at jeg lærte meg masse av det kurset, om hva som er “viktig” å be om, og hva som er mindre konstruktivt. Man kan jo be om alt fra en ny Porche til indre fred, og ingen ting er “feil” å be om, foruten bønner om å splitte familier, at onde ting skal ramme folk osv. I stedet ber vi muslimer om Allahs beskyttelse mot våre eventuelle fiender, og i “værste fall” ber vi om Hans rettferdighet over dem. Våre venner ønsker vi ingen ting annet enn Hans nåde over.

Jeg husker en gang jeg sa til en venninne noe slikt: “Må Allah være rettferdig med ham/henne.” Hun sa til meg: “Å det var hardt sagt!”. Jeg ble undrende og lurte på hvorfor det, for Allah er jo rettferdig og vis. Hun sa: “Ingen av oss er perfekte. Jeg ønsker meg ikke Allahs rettferdighet over meg, men Hans nåde. Må Han være meg nådig”.

Det syns jeg var så fint sagt, og jeg har tenkt mye på det og hvor ydmykt sagt det var.

Jeg har også reflektert mye over at det som er så vakkert med du’a i Islam er at man skal si du’a med overbevisning og håp. Man legger ikke til en “inshaAllah” – om Gud vil – efter en du’a, for det er på en måte å vise “usikkerhet” på om Gud kommer til å besvare ens ønsker og bønner. Jeg sier f. eks ikke “Tilgi meg Gud, inshaAllah.” I stedet er vi muslimer fullstendig overbevist om at Allah kommer til å besvare vår bønn bare vi er tålmodige. “InshaAllah” sier vi om det vi selv planlegger å gjøre i framtiden, men som kun skjer med Allahs vilje Smile

Allah er ikke som oss mennesker. Tenk hvor lei vi blir om noe spør oss om hjelp gang på gang. Uten å mene det vondt, så blir vi innom oss litt lei av det og kanskje ønsker vi oss noe tilbake. Det er menneskelig. Allah derimot elsker at vi kaller på ham gjennom dhikr og du’a. Han bli aldri lei, men ser i stedet vårt rop om hjelp som en bekreftelse på vår bevissthet om at Han er den eneste som kan hjelpe oss, Han er Den som Bemøter alle behov, Den Allmektige.

“O Gud! Du er min Herre, det fins ingen Gud utenom Deg. Du har skapt meg og jeg er din tjener. Jeg opprettholder – så godt jeg kan – mitt forbund med Deg og gjør mitt beste for å holde mitt løfte til Deg. Jeg søker Din beskyttelse mot det onde jeg har gjort. Jeg erkjenner de gaver Du har gitt meg og jeg bekjenner mine synder, tilgi meg derfor. Ingen kan tilgi synder foruten Deg.” (Profetens böner, Imam Al-Haddad)

Syster Heidi